Hva storørret er

Storørret er ikke en egen art og ikke en underart. Det er ørret, Salmo trutta, den samme arten som sjøørreten og som ørreten i fjellvannet. Forskjellen ligger i hvor den drar for å spise. Sjøørreten vandrer ut i fjorden; storørreten vandrer som regel ut i en stor innsjø, finner byttefisk der og vokser seg stor på den. Ørreten kan ta svært ulike former etter forholdene den lever under, og storørret er en av dem. Den oppstår der forholdene ligger til rette for det: i store, dype innsjøer med nok byttefiskNINA.

Innsjøen er ikke et vilkår. NINA skriver at det også finnes storørret som lever hele livet i elv, og bruker Glomma som eksempel. Der utnyttet fisken byttefiskbestandene i de sørlige delene av elva, og vandret oppover i hovedløpet og sidevassdragene for å gyteNINA. Det som definerer storørreten er overgangen til fiskediett og vandringen mellom gyteplass og næringsområde, ikke hva slags vann næringsområdet er.

Arbeidsutvalget bak NINAs gjennomgang foreslo denne definisjonen:

En storørretbestand er naturlig reproduserende med regulær forekomst av fiskespisende individer, og hvor overgangen til fiskediett gir A) vekstomslag eller B) utholdende vekst.NINA

Med «regulær forekomst» menes at innslaget av storvokst fisk historisk har vært stort nok til at det har gitt grunnlag for et eget fiske etter storørret. De to bokstavene skiller to typer bestander. I type A gir overgangen til fiskediett et markert vekstomslag, mer enn ti centimeter i året etter at fisken har vandret ut i innsjøen; disse innsjøene har gode bestander av byttefisk som krøkle eller lagesild. I type B er omslaget mindre tydelig, men veksten fortsetter i stedet for å flate utNINA.

Definisjonen er økologisk og ikke genetisk. NINA peker selv på svakheten i den: den bygger på tre ord som ikke er nærmere definert, og en streng lesning ville skjøvet flere bestander på Østlandet og i Telemark utenfor. Om storørreten i et vassdrag også er genetisk forskjellig fra den «vanlige» ørreten, er undersøkt i noen få systemer, og svaret varierer fra system til system. Der den er forskjellig, må bestandene forvaltes som egne enheterNINA.

Kunnskapsgrunnlaget

Miljødirektoratet omtaler bestandene som unike økologiske, økonomiske, rekreasjonsmessige og kulturelle verdier, og skriver at mange av dem har hatt en negativ utviklingMiljødir. Mange av lokalitetene er samtidig aldri vurdert.

Kunnskapsgrunnlaget om storørret er mangelfullt. Denne fanen bygger på de to samlede gjennomgangene VillaksWiki har funnet: NINA Rapport 1498 fra 2018, en kunnskapsstatus som går gjennom 16 innsjøer hver for seg, og Miljødirektoratets M-1786 fra 2020, et forslag til strategi som lister lokalitetene i tre tabeller.

De 59 lokalitetene

M-1786 fører lokalitetene i tre tabeller, og tabellen en lokalitet står i er den eneste rangeringen som finnes. Til sammen dekker de 2 307 kvadratkilometer innsjø, summert over NVEs innsjøflater — M-1786 fører egne arealtall. De fleste avviker litt fra NVEs, men for Pasvikelva ved Vaggatem står det 13,7 km² i M-1786 og 34 km² i NVEs innsjødatabaseMiljødir.

Bestandsutviklingen

NINA vurderte bestandsutviklingen siden 1996 for de 16 innsjøene rapporten gikk gjennom. Vurderingen er gjort én gang, i NINA Rapport 1498 fra 2018, og er ikke oppdatert siden. De 43 øvrige lokalitetene er ikke vurdert, og står grå i kartet.

Hva som påvirker dem

Faktaboksen i hvert kapittel i NINA Rapport 1498 graderer påvirkningsfaktorene for lokaliteten. Fordelingen er tydelig, og den er en annen enn laksens: beskatning står oppført for hver eneste av de vurderte lokalitetene, og vassdragsregulering for godt over halvparten. Lakselus og rømt oppdrettslaks finnes ikke i bildet i det hele tatt, fordi fisken aldri går i sjøen.

Forvaltningen

Storørret defineres i loven som en innlandsfisk, og den har derfor andre myndigheter enn laksen. For anadrom laksefisk fastsetter Miljødirektoratet fisketidene, og statsforvalteren er regional myndighet. For innlandsfisk er det fylkeskommunen som forvalter. Til fysiske tiltak i vassdrag med storørret gir fylkeskommunen tillatelse, i samråd med statsforvalterenMiljødir. Utsetting av fisk har en egen forskrift. Der gir fylkeskommunen tillatelse for innlandsfisk den selv forvalter, og statsforvalteren for anadrome laksefisk og for innlandsfisk som fylkeskommunen ikke forvalterLovdata. Den samme innsjøen kan dermed ha to myndigheter, avhengig av hvilken fisk det gjelder.

Miljødirektoratets strategiforslag formulerte et hovedmål: en økosystembasert forvaltning som skal sikre mangfoldet og et høstbart overskudd av storørretstammerMiljødir. Strategien er ikke vedtatt, og det er ikke målet heller. Enkelte bestander er likevel beskyttet gjennom egne forskrifter, fastsatt lokalt.

Vannforskriften gjelder uansett. Innsjøene er vannforekomster og klassifiseres etter økologisk tilstand som alle andre. Men den klassifiseringen gjelder vannforekomsten og ikke bestanden: fisk er ett av flere kvalitetselementer, og en innsjø i god økologisk tilstand kan godt ha en storørretbestand ingen har vurdertLovdata.