Kartet over vassdragene
Vurdering av laks
Fargelegg etter påvirkningIngen
Ferdige temakart
Fargelegger vassdragene etter temaet og slår på lagene som hører til. Ingen vassdrag tas ut av kartet.
Utvalg av vassdrag
Tar vassdrag ut av kartet og tabellen. Fargene endrer de ikke.
Kartlag
Vitenskapsrådets gjennomgang av fiskeutsettinger
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har gått gjennom over 150 år med utsettinger av laks i norske vassdrag. Konklusjonene og rådene kom i temarapport 13 i juni 2026VRL.
Over 150 år med utsettinger
Alt fra midten av 1800-tallet ble det gjort forsøk med utsetting av lakserogn og -yngel i flere norske vassdrag. Omfanget var lite fram til andre verdenskrig, og tok seg opp etterpå. Etter hvert ble kunstig klekket laks fôret opp til smolt før den ble satt ut. Den formen var langt mer effektiv, og langt mer inngripendeVRL.
I den første tiden var det ingen krav om at fisken skulle høre til elva den ble satt ut i. Fisk fra ett anlegg kunne settes ut i mange vassdrag. Flere steder, blant annet i Trøndelag og Sogn, ble laks fanget i kilenot i sjøen og brukt som stamfisk. En laks som er fanget i sjøen, kan høre til hvilken som helst elv. Anbefalingen om å bruke stedegen stamme kom i 1988. Kravet ble lovfestet i 1992VRL.
Den tidlige praksisen er en av grunnene til at det er vanskelig å lese den genetiske historien til en norsk laksebestand. En del av blandingen skjedde før noen førte protokoll.
Toppen kom på slutten av 1980-tallet. I 1987 ble det satt ut rundt 15 millioner lakseyngel; i 1990 var anslaget 5,3 millioner og i 1997 rundt 3,5 millioner. Vitenskapsrådet er tydelig på hva de femten millionene betydde. Yngelen utgjorde omtrent 3 % av den naturlig produserte yngelen i landet, og effekten målt i voksen laks tilbake til elvene var «neppe målbar».
Smoltutsettingene var på det meste oppe i rundt 500 000 i året, og hadde større effekt. Likevel anslår Vitenskapsrådet at under 5 % av lakseinnsiget på slutten av 1980-tallet hadde opphav i utsatt smolt, og under 3–4 % i dagVRL.
Utsettingene har hele tiden vært mer utbredt sør i landet enn i Troms og Finnmark. I Finnmark var det en periode med yngelutsettinger på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Antallet per vassdrag var som regel lite, i de fleste tilfellene under 20 000 yngel i åretVRL.
Vitenskapsrådets konklusjoner og råd om fiskeutsettinger
Miljødirektoratet ba Vitenskapelig råd for lakseforvaltning om en oppdatering av kunnskapen om fiskeutsettinger. Rapporten kom i juni 2026 og er den første samlede gjennomgangen siden 2010. Hovedbudskapet er at konklusjonen fra den gangen står, og at den er blitt sterkere. Utsettinger gir bare den ønskede kortsiktige effekten under spesielle betingelser, og medfører stor fare for langsiktig skade på bestandeneVRL.
- Fiskeutsettinger kan gi flere fisk på kort sikt, men på lengre sikt er det stor fare for at de gir en svakere bestand og lavere naturlig produksjon i elva.
- Det er svært vanskelig å øke antall laks i en bestand gjennom utsettinger uten å tape genetisk variasjon og særtrekk. De to målene er delvis motstridende.
- Det er sterke begrensninger på hvor mye en bestand kan økes uten tap av genetisk variasjon. I mellomstore og store bestander er maksimal gevinst gjerne under 20 %.
- Langvarige smoltutsettinger som gir en høy andel utsatt fisk i gytebestanden utgjør en betydelig fare for at bestanden svekkes, og kan over tid true levedyktigheten.
- Domestisering, arvbare tilpasninger til livet i anlegget, lar seg ikke unngå, selv om tap av genetisk variasjon i prinsippet kan unngås med god drift.
- Utsettinger innebærer en betydelig risiko for spredning av smittestoff, og produksjonen gir ofte finneslitasje og deformiteter som påvirker fiskens velferd og evne til å klare seg ute.
- Utsettinger kan være med på å redde bestander i svært dårlig tilstand, men slike redningsaksjoner mislykkes gjerne hvis ikke årsaken til tilbakegangen er fjernet først.
- Utsettinger for å øke det høstbare overskuddet bør opphøre, og nye slike bør ikke startes.
- Utsettinger bør ikke fortsette eller startes for å kompensere for tap som skyldes menneskeskapte påvirkninger, fordi det er godt dokumentert at utsettinger over tid svekker bestandene. Håndtering av påvirkningene og tiltak for å bedre miljøforholdene må prioriteres.
- Utsetting for å redde en bestand bør bare vurderes etter at alle andre mulige tiltak er gjennomført, og der det er sannsynlig at bestanden ellers går tapt. Det kreves blant annet at påvirkningen som svekket bestanden er fjernet eller tilstrekkelig redusert.
- Risikoen for spredning og økt forekomst av smittestoff må reduseres.
- For sterkt truede bestander kan utsetting være aktuelt før trusselen er fjernet, når det kan gå lang tid før den blir håndtert. Slike tiltak må vurderes grundig, og bare gjennomføres når fordelene klart er større enn de negative konsekvensene.
Vitenskapsrådet advarer også sterkt mot å la laksebestander bli så små at spørsmålet oppstår, og mener årsakene bør fjernes tidlig nok til å holde bestanden trygt over vippepunktene.
Kompensasjonsutsettingene er vilkår i vannkraftkonsesjoner som allerede er gitt. Å avvikle dem er derfor et spørsmål om å endre vilkårene i eksisterende konsesjoner, ikke om ny kraftproduksjon.