Kartet over vassdragene
Vurdering av laks
Fargelegg etter påvirkningIngen
Ferdige temakart
Fargelegger vassdragene etter temaet og slår på lagene som hører til. Ingen vassdrag tas ut av kartet.
Utvalg av vassdrag
Tar vassdrag ut av kartet og tabellen. Fargene endrer de ikke.
Kartlag
Genbankene for villaks
Genbanken er et offentlig bevaringstiltak. Arvematerialet fra truede laksebestander sikres i en periode, slik at bestanden kan settes tilbake når trusselen er fjernet eller tilstrekkelig redusertVRL.
Genbanken skiller seg prinsipielt fra de andre utsettingsprogrammene. De andre henter stamfisk i elva hvert år. Genbanken bygger opp en stamfiskbestand i anlegg av avkom etter villfanget laks. Den kan derfor sette tilbake rogn eller fisk uten å ta noe ut av elva førstVRL.
Det nasjonale genbankprogrammet for villaks ble opprettet av Direktoratet for naturforvaltning, nå Miljødirektoratet, i 1986. Den første levende genbanken kom i 1989. I dag består programmet av én genbank med nedfrosset melke og fem anlegg med levende genbankVRL. Veterinærinstituttet har driftsansvaretVet.inst.
Levende og frossen genbank
I den levende genbanken svømmer det fisk. Anlegget holder en stamfiskbestand fra et bestemt vassdrag i kar med rennende vann, gjennom hele livsløpet og i flere generasjoner. Det kan når som helst levere rogn eller unger tilbake til elva de kom fra. Den koster drift hver eneste dag, den har plass til et begrenset antall bestander, og bestanden taper litt genetisk variasjon for hvert år den står der. Til gjengjeld er det bare den levende genbanken som kan bygge opp igjen en bestand som er borte fra elva.
Den frosne genbanken er et lager, ikke et anlegg med fisk. Det som fryses ned, er melke (sæd) fra villfanget hannlaks. Frossen melke taper ikke variasjon mens den ligger, den koster nesten ingenting å oppbevare, og det er plass til mange flere bestander enn i noe anlegg. Men den er bare halve arvematerialet: rogn lar seg ikke fryse og tine igjen, så melke alene kan ikke gjenskape en bestand. Den må befrukte rogn fra levende hunner, enten fra restene av bestanden selv eller fra en beslektet bestand. Derfor kan ingen av dem erstatte den andreVRL.
- Innfanging og kontrollStamfisk fanges i elva. Skjellene og genetikken kontrolleres for å luke ut rømt oppdrettslaks, og fisken testes for IPN-virus og bakteriell nyresyke. Bare befruktet rogn fra frisk, vill fisk tas inn. Finnes det smitte, blir rogna og melken destruert.
- Karantene og oppvekstRogna desinfiseres og klekkes i et karanteneklekkeri. Yngelen vokser opp i anlegget og blir selv stamfisk. All fisk holdes i ferskvann hele livet. Vannet hentes fra steder der det ikke går sjøvandrende fisk som kan bære smitte.
- Smitteskille og slektskapStammene, og delvis årgangene, holdes atskilt fra hverandre, slik at smitte ikke kan gå mellom dem. Slektskapstester hindrer at nære slektninger krysses.
- TilbakeføringGenbanken leverer rogn av lokal opprinnelse til utsetting rett i vassdraget, eller til et lokalt kultiveringsanlegg som produserer fisk for utsetting.
Hva evalueringen og Vitenskapsrådet sier om genbankene
De levende genbankene ble opprettet for å holde fisk i kort tid, omtrent to laksegenerasjoner, fram til trusselen mot bestanden var borte. For mange bestander har det vært nødvendig å holde dem langt lenger. En bredt sammensatt evaluering av genbankene i 2025 viste at det er blitt et problem i seg selv.
En bestand som står i anlegg, taper genetisk variasjon fra første innlegging og fram til materialet settes ut igjen. Hovedkonklusjonen i evalueringen er at melke fra så mange hanner som mulig bør samles inn, lagres og være grunnsteinen i genbankene. Melke fra de mest bevaringsverdige bestandene bør fryses ned så snart som mulig. Vitenskapsrådet støtter anbefalingenVRL.
Genbanken er også et unntak i Vitenskapsrådets vurdering av utsettingsprogrammene. Rådet skriver at det ikke kjenner til noe utsettingsprogram i Norge, utenom genbanken, som i dag oppfyller alle kravene som må være nådd for både å øke bestanden og bevare variasjonen i denVRL.