I 2013 regnet NVE og Miljødirektoratet ut hva det ville koste i kraft å revidere vilkårene i hvert av de 103 vassdragene de foreslo å prioritere. Regnestykket hadde én forutsetning: at det ble sluppet en minstevannføring på Q95 — vannføringen elva har eller overgår 95 % av tiden — på hele strekningen som var aktuellNVE. Nesten ingen av vedtakene har landet der. Krafttapet gjelder produksjon i anlegg som allerede står, ikke ny kraftproduksjon.

Av de 35 vilkårsrevisjonene som er ferdigbehandlet, gjelder 21 et vassdrag som var med blant de 103 som rapporten fra 2013 prioriterte, og har et krafttap som er lest ut av vedtaket. Ingen av dem endte helt over anslaget sitt, og tretten endte under selv den nedre kanten av det. Sju landet innenfor gruppen de var anslått til, og én (Svorka kraftverk) strekker seg over den øvre kanten av den.

Dette er ikke et argument for at anslaget var dårlig. Det svarte på spørsmålet «hva koster full Q95 her», og det er et annet spørsmål enn «hva ble bestemt». Vedtakene setter minstevannføringen på det nivået der nytten vurderes å veie opp for kostnaden, og det er som regel et godt stykke under Q95 — og på færre strekninger. Men de to tallene har vært lest som samme størrelse, og de er ikke det.

To av vedtakene sier det selv. Om Skjomen skriver Energidepartementet at vassdraget i 2013 ble satt i lavere prioritet «som følge av antatt høyt krafttap (> 100 GWh/år, >10 % av total produksjon)»; vedtaket landet på 40 GWh i året. Om Uste og Nes står det at krafttapet «blir altså vesentlig lavere enn det som ble indikert i rapport 49/2013, hvor krafttap innenfor revisjonsobjekt Uste-Nes ble anslått til mer enn 100 GWh og 5-10 % av samlet produksjon»; vedtaket landet på 6,2 GWh i året.