Hopp til innholdet
VillaksWiki
/
Om VillaksWiki

Hvordan nettstedet er laget og forbeholdene som følger med

Metoden og forbeholdene gjelder hele nettstedet, og de står derfor her og ikke på hver side.

Slik er nettstedet laget

Hva slags kilder
Offentlige registre og kartlag, rapporter fra bl.a. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, Havforskningsinstituttet, NINA, NVE og Veterinærinstituttet, statistikk fra SSB og regelverk fra Lovdata.
Hvordan jeg bruker kildene
Jeg kobler dem sammen vassdrag for vassdrag og merker hver opplysning med hvor den kommer fra. Jeg retter ikke kildenes tall. De fleste tallene står slik kilden oppgir dem. Noen er regnet ut her av kildens tall, og noen er lest av en figur fordi kilden ikke oppgir selve tallet. Kildemerket sier hvilket av de tre det er.
Hva nettstedet ikke gjør
Nettstedet beskriver hva kildene sier, og tar ikke stilling selv. Det vurderer ikke ordningene det beskriver, foreslår ikke tiltak eller virkemidler og konkluderer ikke i spørsmål der verdier står mot hverandre.
Hva KI er brukt til
Koden er skrevet ved hjelp av Claude Code, og designet er utarbeidet i Claude. Begge er KI-verktøy fra Anthropic. Alle valgene har jeg tatt selv: hvilke opplysninger som hentes, hvordan de presenteres, og hvordan sidene ser ut. Jeg leser gjennom alle tekstene, også formuleringene rapportene for hvert vassdrag er bygd av.
Hvordan nettstedet holdes oppdatert
Kildene hentes på nytt med jevne mellomrom, og nettstedet lages da på nytt av det som er hentet. Slår en henting feil, blir den forrige utgaven av kilden stående med sin gamle hentedato. Slår en av kontrollene før publisering feil, blir hele den forrige utgaven av nettstedet stående.
Hva som lastes
Alt siden trenger, ligger på samme adresse som siden selv, og ingenting hentes fra eksterne kart- eller skrifttjenester. Unntakene er knappen som finner vassdrag nær deg, som spør nettleserens egen posisjonstjeneste, og innspillsskjemaet, som sender til nettstedets egen adresse. Filene ligger hos Cloudflare Pages.

Forbehold

Tallene på nettstedet har svakheter du ikke ser av tallet selv: hvordan noe er målt, hva som ikke lar seg sammenligne, og hvor kildene er uenige. De hører til grunnlaget like mye som tallene gjør.

Kartet og kartlagene

Grunnkartet er en bakgrunn, ikke et datagrunnlag.
Høydesoner, innsjøer, breer og elvenett er der for at anleggene og strekningene skal ha et sted å stå. Ingen av dem er koblet til noe vassdrag på nettstedet, ingen av dem inngår i noen telling, og ingenting i rapportene bygger på dem. Skal du bruke disse kartdataene til noe, hent dem fra kilden.
Høydesonene er klippet fylkesvis.
Kartverkets høydelag N250 hentes fylke for fylke, og en høydesone som fortsetter inn i nabofylket, får en rett kant langs fylkesgrensen. Sonene tegnes derfor uten kantlinje, slik at skjøten mellom to fylker ikke synes. Når du ser hele landet, slås sonene i tillegg sammen til én. I norske fjell veksler 500–1 000 og 1 000–1 500 meter over havet på noen hundre meters avstand. Med én piksel per to kilometer blir tre fargetoner da et flimmer og ikke et bilde av terrenget.
Elvenettet er ikke komplett.
Elvene fra Strahler-orden 4 og oppover er hentet for hele landet. De minste sideelvene er bare tatt med der de ligger nær en kartlagt anadrom strekning eller et vannkraftanlegg. Med alle bekkene ville kartfilen vært fire ganger så stor, uten at kartet svarte på noe mer. Står et inntak uten en elvestrek under seg, ligger det i en bekk som ikke er tegnet. Det betyr ikke at det ikke er noen elv der. Hvor de minste bekkene er tegnet, står i forbeholdet «Bekkene og småvannene ligger i en korridor, ikke over hele landet».
Zoomen stopper ved et utsnitt rundt 3 km bredt.
På det innerste nivået er en piksel rundt 3,5 m. De to lagene du zoomer inn for å se, den anadrome strekningen og elveløpet, er lagret med fem desimaler og forenklet med 11 og 15 m. Begge holder seg innenfor målestokken 1:50 000, som kildene selv er tegnet i. Lenger inn ville kartet lovet en presisjon kildene ikke har. Grunnkartet under er grovere, se forbeholdet «Bekkene og småvannene ligger i en korridor, ikke over hele landet».
Vannregionene og vannområdene er generalisert.
Flatene er hentet fra Miljødirektoratet i forenklet form, med en toleranse på 0,004 grader, rundt 400 meter. De er en bakgrunn i kartet og ikke et grunnlag for å måle noe, og grensen i kartet er derfor omtrentlig på nært hold. Inndelingen sier heller ingenting om vannet: den sier hvem som lager forvaltningsplanen. Seks av de sytten vannregionene er de norske delene av vannregioner Norge deler med Sverige og Finland. Ingen av vassdragene her hører til noen av dem.
Elveløpet er ikke den lakseførende strekningen.
Miljødirektoratets åpne kartlag over anadrome strekninger dekker 471 av de 1 287 vassdragene på nettstedet. For de øvrige 816 er det ingen farget strekning i kartet, og elva står slik den ligger i grunnkartets elvenett. Elveløpet sier hvor elva renner, ikke hvor langt opp fisken går. Et trykk på elva åpner rapporten. Løpet som tegnes, er den lengste veien fra utløpet, festet i de strekningene som bærer vassdragets navn i elvenettet. Finnes ikke navnet, og løpet blir lengre enn 15 km, tegnes ingenting, for da går det ikke lenger an å vite hvilken elv streken er. Taket er 30 kilometer, og de få løpene som er lengre, sier det i rapporten. Lakseregisterets eget kart tegner de fleste av de 816, men det laget er ikke Miljødirektoratets åpne kartlag. Det ligger hos Statsforvalteren som kartlaget layer_90, og kartklientens egen lagbeskrivelse sier «Dette datasettet er ikke fullstendig. Brukes som illustrasjon. Derfor er ikke datasettet tilgjengelig for nedlasting eller wms.» Det er respektert: ingenting i kartet her er hentet derfra.
Grensevassdrag måles på det som er kartlagt.
Fire vassdrag deler løpet med et naboland: Tana med Finland, Pasvikelva og Grense Jakobselv med Russland, Enningdalselva med Sverige. Det rapporten sier om grensen, bygger på to kilder. NVEs elvenett merker hvilke strekninger som selv er riksgrensen, og Kartverkets kommuneflater viser hva som ligger i Norge. Der elva er grensen, går midtlinjen i elva inn og ut av kommuneflaten — i Grense Jakobselv 1,7 ganger per kilometer. Da er en fordeling mellom norsk og utenlandsk del en målefeil og ikke et faktum, og rapporten sier i stedet at elva ikke lar seg dele. Miljødirektoratet kartlegger dessuten bare norsk side. Kilometerne på utenlandsk side er de kilometerne av det norske kartlaget som faller utenfor kommuneflatene, ikke et anslag på hvor mye elv som ligger i nabolandet.
Bekkene og småvannene ligger i en korridor, ikke over hele landet.
Grunnkartet er hentet fylke for fylke og ikke langs elvestrekningene, med to nedre grenser: elvenettet fra Strahler-orden 4 og opp, innsjøene fra fem hektar. Uten noe mer ville vannkraftlaget hatt dammer midt ute i terrenget: dammen står riktig, men bekken eller tjernet den demmer opp, ligger under grensene. Bekkene av orden 1–3 og vannene mellom 0,2 og 5 hektar er derfor hentet inn i en korridor på 400 meter rundt de anadrome strekningene, elveløpene og hvert vannkraftanlegg. De tegnes fra det nivået der du ser ett vassdrag av gangen. Hele landet i den oppløsningen er 1,95 millioner elvestrekninger og 267 000 vann — en nedlasting, ikke et kartlag. Korridoren er 7 % av arealet, og det er de sju prosentene kartet lar deg zoome helt inn på. Utenfor korridoren gjelder de to grensene. Zoomer du langt inn, ser du grensen ved at bekkene slutter et stykke fra elva. Da korridoren ble lagt, lå ni anlegg fortsatt mer enn en kilometer fra alt tegnet vann. De ni er kraftstasjoner og ikke dammer — Lysebotn I, Jostedal, Nedre Otta og Rendalen er blant dem. En kraftstasjon er en bygning, ofte inne i fjellet, og den ligger ikke nødvendigvis ved en elv. Vannet kommer ut et annet sted, og det punktet er tegnet for seg.
Den blå elva og den anadrome linjen er tegnet i to oppløsninger.
Zoomer du helt inn, kan den fargede anadrome strekningen ligge et stykke ved siden av den blå elva under seg. Ingen av de to er feil, og det er ikke to ulike elver. Miljødirektoratets linjelag over anadrome strekninger er laget av NVEs elvenett, og målt mot ELVIS, NVEs elvenett i full oppløsning, ligger den anadrome linjen 0,2 meter fra elva. Forskjellen er hvor hardt de to er forenklet. Den anadrome strekningen er lagret med 11 meters toleranse. Grunnkartets elvenett er forenklet til rundt 60 meter, og det holder for et fylkeskart, men synes som et sprik når én piksel er 3,5 meter. Hovedløpene i korridoren langs elva og elvenettet av Strahler-orden 4 og opp i hele landet er derfor hentet på nytt og forenklet med 15 meters toleranse. Der den fine utgaven finnes, tegnes ikke den grove. Det som står igjen, er innsjøkanten: renner elva ut i et vann, følger strandlinjen fortsatt grunnkartets 45 meter. Der de to linjene skiller lag, er det den anadrome strekningen som gjelder, fordi det er den som er vurdert.
Den anadrome strekningen ligger i biter noen steder, og hullene er tegnet igjen.
Miljødirektoratets linjelag henger sammen ved at to segmenter som møtes, deler hjørnepunkt. Det gjør de ikke overalt. 79 av de 471 vassdragene ligger i mer enn én bit, 123 avskårne biter i alt. Tegnet som de er, blir bitene liggende som løse streker. Vikaelva i Strynselva er 310 meter anadrom strekning som henger 270 meter fra hovedløpet, uten noe imellom. At bitene hører sammen, står i registeret selv: det fører ett utløpspunkt per vassdrag. En anadrom strekning kan heller ikke være avbrutt på midten, for fisken må gjennom det som ligger imellom for å komme dit. 27 av bitene møter resten allerede innenfor 15 meter og trenger ingenting. 65 hull er tegnet igjen. 43 av dem følger NVEs elvenett i den fine oppløsningen, der elva finnes der. 22 er fylt med en rett strek, der hullet er under 400 meter og biten er stor nok til at streken ikke sier mer enn den vet. Til sammen er det 7,4 kilometer strek, og den lengste er 630 meter. 31 biter står igjen som de ligger, de fleste under femti meter lange. Er hullet langt og elvenettet ikke har noen vei dit, kan biten like gjerne være en sidebekk som har fått naboens vassdragsnummer. En strek på halvannen kilometer tvers over land ville da vært en påstand uten dekning i kildene. Utfyllingen gjelder bare tegningen. Lengder, andeler og koblinger mot kraftanlegg regnes på registerets egne linjer.
Fargen ligger i merkene, ikke i linjene.
Elvelinjene bærer ikke tilstanden. De skiller bare på om vassdraget er nasjonalt laksevassdrag, og tilstanden ligger i ett farget merke ved utløpet. Vernet, nasjonale laksevassdrag og laksefjorder, deler samme indigofarge, fordi de er ett og samme stortingsvedtak. Med 471 elvenett farget etter tilstand ville kartet ikke latt seg lese.
Merker som overlapper holdes tilbake.
På landsnivå står opptil 1 277 merker om hverandre langs kysten. Et merke tegnes bare der det ikke overlapper et som alt er satt, og hvor mange som ble holdt tilbake står i stripen over kartet. Rekkefølgen avgjøres av størrelse, med registrert laksevassdrag først og så gytebestandsmål, aldri av tilstanden merket viser. Ellers ville utvelgelsen selv farge kartet. Zoom inn, og alle kommer fram.
Laksefjordene er 29, kartlaget har 30 flater.
Fiskeridirektoratet fører Nordfjorden som to atskilte polygoner, Stryn og Eid. De er slått sammen. Fordelingen på vedtaksrunde stemmer da med Stortingets egne tall: 21 fjorder i 2003 og 8 i 2007.
Listen over fjordnavn er et søk på endelser, ikke et register.
Kartverkets søketjeneste for stedsnavn kan søke på skrivemåte, men ikke filtrere på hva slags sted det er, og jokertegn virker bare foran ordet. Listen er derfor laget ved å søke på de endelsene fjordnavn har: -fjorden og -fjord, og de samiske og kvenske -vuotna, -vuonna og -vuono. I tillegg er det søkt på noen endelser for fjorder som heter noe annet: -sundet, -sjøen, -pollen, -botn, -leia og -havet. Bare de stedene stedsnavnregisteret selv fører som Fjord eller Fjordarm, er beholdt, 1 326 i alt. En fjord som verken har en av disse endelsene eller er ført som fjord, mangler. Navnet vises dessuten bare når registerets eget punkt for fjorden er inne i bildet. Er du zoomet inn på indre del av en lang fjord, kan punktet ligge utenfor, og da står fjorden uten navn selv om den er der.
Genbankpunktet er stedsnavnet, ikke bygningen.
Ingen av de fem anleggene har en offentlig koordinat. Punktet i kartet er det punktet Kartverket fører for stedsnavnet anlegget heter etter: Haukvika, Hamre, Herje, Bjerka og Ims. Det viser stedet og ikke bygningen. Avviket er noen hundre meter, og det har ingen betydning på det zoomnivået der fem anlegg i hele landet vises.

Laksen og VRLs vurderinger

Seks VRL-bestander deler vassdragsnummeret 234.Z.
VRLs tabell for 2026 fører Tanaelva og fem delbestander på vassdragsnummeret til Tanavassdraget: Karasjohka med sideelver, Iesjohka, Laksjohka, Maskejohka og Valljohka. Tanaelva er hele vassdraget, med de norske og finske sideelvene, og har gytebestandsmål 57 838 kg. Rapporten bruker Tanaelva, den med størst gytebestandsmål. Valljohka har egen rad i kartet over Tana-bestandene, med VRLs egen vurdering: mangelfulle data. Til 14.10.2026 sto Valljohkas rad som vassdragets i rapporten, fordi grunnlagsfilen bare har plass til én bestand per nummer.
Delbestandene i Tana måles på sin egen strekning.
Tanavassdraget vurderes i fjorten områder. Strekningen som står på hver av dem, er den kartlagte anadrome strekningen innenfor delnedbørfeltet, målt på kartlaget over anadrome strekninger. Den er ikke Lakseregisterets 1 100 km, som er ett tall for hele Tanavassdraget. De fjorten pluss Váljohka utgjør til sammen hele den kartlagte strekningen, 1 294 km. Fire av bestandene ligger på finsk side og har ingen strekning i de norske kartdataene. For dem står det at strekningen ikke er kartlagt, og ikke null.
Kultiveringsomtalen er ikke et register.
VRLs omtale er en sammenstilling av det de har fått opplyst, ofte fra lokalt hold. VRL skriver selv «slik vi forstår det» og «etter det vi har fått opplyst» der de er usikre. Omtalen finnes bare for de bestandene VRL vurderer. Det kan foregå kultivering også i et vassdrag som mangler omtale. Årstallet ved hver rad er det VRL fører raden under, og VRL oppgir det ikke alltid. Det er heller ikke alltid året teksten handler om: i Osenelva står stamfisket i 2019 under 2020. Der teksten selv nevner et år, er det teksten som gjelder. Der årstallet og teksten ikke stemmer og feilen er åpenbar, står det en merknad ved raden om hva VRL fører. VRL fører radene med det eldste først og den generelle omtalen uten årstall foran. Her står de omvendt, med det nyeste øverst. I sjøørretrapporten står bare radene som nevner sjøørret eller sjørøye.
Kultiveringssiden bygger i hovedsak på én kilde.
Historikken, omfanget, genbanktallene og rådene på siden om kultivering kommer fra VRLs temarapport 13 (2026). Den er den første samlede gjennomgangen siden 2010, og det finnes ikke noe register å kontrollere den mot. Rapporten sier dessuten to ting om ett tall. Sammendraget fører sju vassdrag med utsetting knyttet til reetablering etter G. salaris, kapitteloversikten åtte. Sammendragets tall er brukt, fordi det er det som går opp i summen 37. For sjøørret og sjørøye finnes ingen nasjonal oversikt over utsettinger i det hele tatt.
De to laksevurderingene i kartet måler ikke det samme.
Kvalitetsnormen fra 2021 er VRLs klassifisering med begge delnormene, gytebestandsmål og høstingspotensial og genetisk integritet, for perioden 2015–2019. Den gjelder 449 bestander, og tabell 11.5 har også med de forenklede vurderingene. Femårsstatusen for 2026 er bare den første delnormen, regnet på nytt for de fem siste årene, og den finnes for 235 bestander. Den regnes på nytt hvert år. De to har ulik klasse i 150 av de 214 bestandene som har begge. En vurdering etter kvalitetsnormen gjelder en femårsperiode, og den neste er ikke publisert.
Sammensatte tilstandsklasser fargelegges mot midten.
«Svært god/god» farges som god, «Dårlig/Svært dårlig» som dårlig. Regelen er symmetrisk og velger den minst ytterliggående av de to i begge retninger.
Nasjonalt laksevassdrag telles etter Lakseregisteret.
Lakseregisteret merker 53 vassdrag som nasjonale laksevassdrag. VRLs tabell 11.5 merker 54 og VRLs årsvurdering 56. Det er fordi VRL også merker delbestander av et nasjonalt laksevassdrag, som Namsen–Bjøra og Namsen–Sandøla. I minst ett tilfelle ser merket dessuten ut til å være satt på feil elv (Børsa mot Børselva). Lakseregisteret går foran. Der registeret ikke har en egen rad for delbestanden, gjelder VRLs merke. Det gjelder fire delbestander: Namsen - Høylandsvassdraget (Bjøra og Søråa), Namsen - Sandøla, Årgårdsvassdraget – Ferga og Østerelva og Årgårdsvassdraget – Årgårdselva og Øyensåa. Til sammen regnes 57 vassdragsnumre her som nasjonale laksevassdrag.
G. salaris-laget er 47 av 54.
Vedlegg 1 i VRL 2026 lister 54 vassdrag. Sju av dem har navn som mange elver deler, som Lakselva, Storelva og Vikelva. De er utelatt heller enn gjettet, for å gi feil elv en parasittstatus er en verre feil enn å mangle sju punkter. Statusen er tredelt (smittet, under friskmelding og friskmeldt) og gjelder mai 2025. Miljødirektoratets siste framdriftstall er fra august 2025: 43 vassdrag i landet friskmeldt, fem under friskmelding (Drivaregionen, program til 2030) og seks smittet (Drammensregionen, der bekjempelsen startet i august 2025). Etter planen den gang skulle Drammenselva og Lierelva behandles i 2027 og 2028.
To bestander i tabell 11.5 er koblet for hånd.
Tabellen fører dem med et nummer ingen av de andre kildene bruker. «Årgård Ferga og Østerelva» (138.AZ) er delbestanden VRLs årsvurdering fører som 138.Z A. Austdøla (051.1Z) står verken i Lakseregisteret eller hos NVE med det nummeret, mens registeret og VRLs egen sjøørretliste fører Austdøla som 051.2AZ. Alle de 449 bestandene i tabellen er koblet.
Vannforskriftens tilstand er ikke kvalitetsnormens tilstandsklasse.
Kartet viser VRLs vurdering av bestanden etter kvalitetsnormen for villaks. Normen har sitt eget mål: «minimum god kvalitet for den enkelte villaksbestand» (FOR-2013-09-20-1109 artikkel 3). Vannforskriftens klassifisering gjelder vannforekomsten, der fisk er ett av flere kvalitetselementer. De to er koblet gjennom en overgangsnøkkel: VRLs klasse overføres til Vann-Nett, i kvalitetselementet fisk i elv, så Vann-Nett måler ikke uavhengig av VRL. Vannforvaltningsplanene oppgir selv at vurderingen som ligger til grunn, er fra 2010–2014, og de to er uenige om 61 % av elvene. Avviket er i stor grad et etterslep.
«Miljømålet» er tre ulike mål.
Kartet måler mot ett av dem: kvalitetsnormens mål for den enkelte villaksbestanden, sitert i forbeholdet om vannforskriftens tilstand over. Det andre er vannforskriftens miljømål: minst god økologisk tilstand, eller godt økologisk potensial for sterkt modifiserte vannforekomster. Det gjelder vannforekomsten og ikke bestanden, og står i hver rapport med sin egen merkelapp. Det tredje er lusemålet på 10 %, som gjelder et område og ikke en bestand. For sjøørret finnes ingen kvalitetsnorm i det hele tatt. VRLs temarapport 9 låner den femdelte skalaen, men den er ikke et rettslig mål.
Trusselvurderingen er en vurdering for hele landet, ikke en måling.
Påvirkningsgraden og risikoen er Vitenskapsrådets samlede vurdering av et sett kriterier for hver faktor. Vurderingen gjelder landet under ett og fornyes hvert år. Den er ikke en telling av vassdrag. Sikkerheten er rådets eget mål på hvor godt påvirkningsgraden er belagt. Rådet vurderer hvor mye dokumentasjon som finnes, som dårlig, moderat eller god, og hvor samstemt dokumentasjonen og ekspertene er, som lav, moderat eller høy. De to slås sammen til fem trinn, fra svært lav til svært god (VRL rapport 22, figur 6.2). Lav sikkerhet kan bety at dokumentasjonen og ekspertene spriker, eller at det finnes for lite dokumentasjon. Bare det siste kan mer forskning rette opp. Plassen i tabellen på faktorsidene, som «8. av 16», er regnet ut her av rådets tall: én pluss antallet faktorer med høyere tall på samme akse for samme art. Faktorer med samme tall får samme plass.
De to trusselvurderingene kan ikke sammenlignes tallmessig.
VRL 22 (2026) har én trusselvurdering for laks (tabell 6.1) og én for sjøørret (tabell 7.1), begge med påvirkningsgrad og risiko på 0,25–1. Null er ikke mulig, siden hvert kriterium gir minst ett poeng. De ser like ut og er det ikke. Laksetabellen har fem kriterier på påvirkningsaksen og teller geografisk utbredelse; sjøørrettabellen har fire og gjør det ikke. Grensen mellom moderat og sterk produksjonsreduksjon er 25 % for laks og 30 % for sjøørret. VRL skriver selv at faktorenes eksakte plassering på aksene ikke kan sammenlignes, men at de overordnede resultatene kan (s. 100). I figuren står de to derfor bak en bryter og aldri i samme plott. I tabellen på hver faktorside står de i hver sin kolonne, med forbeholdet rett under.
En faktor uten råd fra Vitenskapsrådet er ikke dermed uproblematisk.
Vitenskapsrådet gir «Råd til forvaltningen» for noen av påvirkningsfaktorene og ikke for andre. Rådene gis der rådet mener det er noe konkret å peke på.
Innsigstallene er lest ut av bilder.

VRL publiserer innsig, gytebestand og måloppnåelse som ferdig tegnede figurer. Tallene bak dem er ikke publisert som tall, og VRLs åpne datatjeneste (API) gir en tom liste der de skulle ligget, for alle bestander unntatt to, som har ett eller to enkeltår. De er derfor lest ut av selve bildene: panelrammene har en egen gråtone, kategoriene rene farger, og tallene på aksene lar seg lese med maler for hvert tegn. Kontrollen er gytebestandsmålet: den heltrukne linja i figuren skal treffe verdien VRL oppgir i datatjenesten. 249 av 254 figurer gjør det innenfor 3 %. Forholdet mellom kilo hunnlaks og antall laks lander mellom 0,8 og 4,1 for alle bestander, lavest i Børselva, Vigda og Aursunda og høyest i Lakselva, Lærdalselva og Oldenelva. Fem figurer avviker: Grasmyrvassdraget, Isa (Henselva) m/Glutra, Lysevassdraget, Opo og Tanaelva. Der er figuren tegnet mot et annet gytebestandsmål enn det datatjenesten oppgir nå, med samme innbyrdes forhold mellom mål og grenser. Avviket ligger hos VRL, ikke i avlesningen av figuren.

Hva én piksel i figuren er verdt, kommer an på elva: aksen går til elvas eget største år, og panelet er 1 173 piksler høyt. Én piksel er fra 0,06 kg hunnlaks i Mårelva til 219 kg i Tanaelva, og i halvparten av bestandene 1,9 kg eller mindre. Tallene i rapportene rundes til det største av stegene 1, 2, 5, 10, 20, 50 og så videre som ikke er større enn én piksel: er én piksel 13,7 kg, er steget ti kilo, og er den 1,9 laks, er det én laks. Der nettstedets vanlige avrunding er grovere, til tiere over hundre og hundrere over tusen, gjelder den. Beregningene bruker tallene slik de er lest, før denne avrundingen. Til 19.10.2026 ble tallene rundet av to ganger, først til én desimal og så til hele tall, og 2 832 av dem sto én for høyt eller for lavt.

Gytebestandsmålet og grensene rundt det er svarte linjer som ligger over søylene. Søylen leses gjennom hullene i de stiplede linjene og gjennom kantene på den heltrukne. Bare kjernen av den heltrukne, tre til fire piksler, skjuler det som ligger under. Ligger kjernen over et skille mellom to deler av søylen eller over toppen av den, kan delene bomme med opptil to piksler. Det gjelder 87 skiller og 27 søyletopper i de 10 464 søylene. Til 19.10.2026 leste avlesningen bare en stripe midt i søylen, og der en stiplet linje krysset, falt raden ut. Deler av søyler ble da for lave eller forsvant helt.

Tallene her er figurens, og VRLs egen tekst sier ikke alltid det samme. Der teksten oppgir hvor mange hunner som ble tatt til stamfisk, er stamfisken i antallspanelet ofte det antallet og ikke alle stamfiskene. Lærdalselva 2025 har 23 stamfisk i figuren, mens teksten oppgir 37: 23 hunner og 14 hanner. Noen år står det stamfiske i teksten og ingen stamfisk i figuren, som i Lærdalselva 2018–2020 og 2024. I Lærdalselva 2018 er elvefisket i figuren 200 laks. Det er tallet teksten oppgir som gjenutsatt; avlivet ble det 119.

Rapporten viser dessuten to prosenter som ikke er det samme tallet. Måloppnåelsen er VRLs egen og har 100 % som tak. Andelen av gytebestandsmålet er beste anslag delt på målet, regnet ut her, og har ikke noe tak. VRLs måloppnåelse lar seg heller ikke regne ut av tallene her. For bestandene med åtte år eller mer i serien ligger den typisk 4 % under brøken, i ytterpunktene 10 % over og 26 % under. Hvordan VRL definerer den, står hos VRL.

Havbruk og lakselus

Lusemålet på 10 % er ikke trafikklyssystemets mål.
Målet om maksimalt 10 % lakselusindusert dødelighet er lagt til grunn for det nye forvaltningssystemet havbruksmeldingen foreslår, ikke for systemet som gjelder nå. Innst. 525 S viser samme skille: forslagene om å tallfeste en frist for målet ble fremmet av mindretall og ikke vedtatt. Hva produksjonsområdeforskriften selv sier, står under Trafikklyssystemet.
Måloppnåelsen per produksjonsområde er vektet.
Uten vekting teller et vassdrag med gytebestandsmål 40 kg like mye som Namsen. Figuren på siden om havbruk vekter måloppnåelsen mot gytebestandsmålet og oppgir det uvektede tallet i teksten, så forskjellen er synlig. Bare 236 bestander har både måloppnåelse og gytebestandsmål i VRLs årlige tall. Det er et utsnitt, ikke alle laksebestandene.
Trafikklysfargen i tabellene er hentet fra Fiskeridirektoratets kartlag.
Fargen er hentet 25.08.2026. Det formelle grunnlaget er departementets fargelegging 19. juni 2026 og forskriften om kapasitetsjustering, fastsatt 10. september 2026.
Vassdragene er plassert i produksjonsområde etter utløpspunktet sitt.
Plasseringen er gjort mot den offisielle avgrensningen av produksjonsområdene i Fiskeridirektoratets kartlag.

Sjøørret, sjørøye og storørret

Sjøørretvurderingen er fra 2021 og er ikke oppdatert.
Alle sjøørrettall i kartet er 2021-vurderingen fra VRLs temarapport 9, publisert i mars 2022. Lakseregisteret oppgir de samme to årstallene for sjøørrettabellen. Kildene som er brukt her, har ingen nyere vurdering vassdrag for vassdrag. VRL rapport 22 (2026) har en nasjonal trusselvurdering for sjøørret (tabell 7.1), og NINA Rapport 2688 (2025) gir sjøørretindikatoren per produksjonsområde. Ingen av dem gir det enkelte vassdraget en ny klasse.
Sjørøyeskalaen er ja eller nei, ikke gradert.
Lakseregisteret merker påvirkningsfaktorer for sjørøye som «avgjørende» eller «ikke avgjørende», ikke på skalaen 0–3 som brukes for laks og sjøørret. Vurderingene for de tre artene kan derfor ikke sammenlignes eller legges sammen. 87 vassdrag har slike data, og kategoriseringen er fra 2013. Ingen av kildene som er brukt her, gir sjørøya en tilstandsklasse.
Fangst er ikke utbredelse.
Sjørøye er registrert med elvefangst i 241 vassdrag i perioden 2005 til 2025, og påvirkningsfaktorer er vurdert i 87. Ingen av de to tallene er artens utbredelse. Fangsttallet er en nedre grense: en elv som er stengt for fiske, eller der fangsten er for liten til å bli ført, står uten tall selv om røya er der. Faktortallet er en liste over hva som er vurdert, ikke over hvor arten finnes. Fangststatistikken bygger dessuten på fiskernes egen rapportering, og artsangivelsen er ikke kvalitetssikret. Havforskningsinstituttet skriver at sjørøya «har en begrenset geografisk utbredelse og forekommer bare i våre tre nordligste fylker, samt på Svalbard». 202 av de 241 ligger i Nordland, Troms og Finnmark. De 39 lenger sør, 23 av dem i Vestland, er sannsynligvis feilført: der er trolig innlandsrøye ført i sjørøyerubrikken.
Fargeleggingen av storørret er VillaksWikis egen.
Det finnes ingen kvalitetsnorm for storørret, ingen kategorisering av bestandene og ingen kartløsning. Miljødirektoratet foreslo i M-1786 at det lages en kvalitetsnorm etter mal fra normen for laks. De tre fargene i kartet kommer fra én kolonne i NINAs tabell 5.1, «antatt bestandsendring siden 1996»: økt gir grønt (2 lokaliteter), stabil gult (7), redusert eller stabil/redusert rødt (7). De 43 øvrige lokalitetene er ikke vurdert og står grå. Vurderingen er fra 2018. Gul betyr ikke «i orden»: NINA skriver at stabil «i realiteten» betyr at bestanden fortsatt er negativt påvirket av de samme faktorene som ble identifisert i 1996.
Departementets svar på storørretstrategien er ikke funnet.
VillaksWiki har ikke funnet noe offentlig publisert svar fra Klima- og miljødepartementet på Miljødirektoratets forslag i M-1786. Derfor står det ingen beslutning i saken her. Det lar seg likevel etterprøve at ordningen ikke er innført: snart seks år etter at forslaget ble levert, finnes det verken en forskrift om nasjonale storørretvassdrag eller en kvalitetsnorm for storørret. Forslaget er ikke nødvendigvis lagt bort fordi et svar ikke er funnet.
To storørretlokaliteter er elver uten avgrenset strekning.
Trysilvassdraget og Glomma står i tabell 6.2 med vassdragsnummer (311.Z og 002.Z) og ikke med innsjønummer. Strategien avgrenser ingen strekning. Linjen i kartet er derfor hele hovedløpet slik NVE fører det, for Glomma helt ned til Fredrikstad, og ikke storørretstrekningen. Gyteelvene strategien navngir for Glomma, er Glomma, Atna, Imsa og Åsta.
Mjøsa og Losna er delt.
M-1786 fører dem som én lokalitet, «Mjøsa med Losna og Vorma», med innsjønummer 118 og 144. NINA vurderer dem hver for seg og gir dem ulik bestandsutvikling: Mjøsa økt, Losna stabil eller redusert. De er derfor to enheter i kartet, begge merket som del av den samme kandidaturen. Vorma har ikke eget innsjønummer i tabellen og har ingen egen flate.
Storørrettabellene er skrevet av for hånd.
M-1786 (2020) og NINA Rapport 1498 (2018) finnes bare som PDF, og tabellene i dem er ikke publisert som data. De er skrevet av for hånd, med sidetall, så hvert tall kan føres tilbake til rapporten. Lokalitetene er koblet til NVEs innsjøflater på innsjønummeret tabellene selv oppgir. Fylket er ikke rapportenes. Det er slått opp på tyngdepunktet til flaten mot dagens fylkesgrenser, mens M-1786 bruker inndelingen fra 2020.

Fiske og fangst

Sjøfangst føres per kommune, elvefangst per vassdrag.
SSB tabell 09243 fører sjølaksefisket per kommune, og rapporten slår det opp på kommunen der vassdraget munner ut. Tallet kan derfor ikke knyttes til et enkelt vassdrag, og står i rapporten som en stedsangivelse, ikke som en fordeling. 920 av vassdragene har en utløpskommune med registrert sjøfangst i perioden. Kommuner som har byttet nummer i perioden, er skjøtt sammen på navn, og grensene kan ha flyttet seg. Holder SSB tilbake tallet for et år, står året tomt og ikke som null fangst. Sjølaksefisket er dessuten stengt i det meste av landet fra 2021. På landsbasis falt fangsten av laks i sjøen fra 465 672 kg i 2005 til 70 146 kg i 2025.
Elvefangst måler fiske, ikke bestand.
En stengt elv gir null fangst uansett hvor mye fisk som står i den. Endringstallene mot snittet for 2005–2014 er egne beregninger på SSB-tall og er merket som det.

Fiskereglene og munningsfredningssonene

Flatene for stangfisket i sjøen er regnet ut, ikke hentet fra et kartlag.
Det finnes ikke noe kartlag over områdene sjøforskriften § 2 tar ut av stangfisket. Forskriften avgrenser dem på tre måter: med fylkesnavn («i Trøndelag»), med kommunenavn («med unntak av Smøla») og med linjer mellom navngitte punkter («innenfor ei linje mellom Tungenes og Kårstø»). Flatene i kartet er regnet ut av de tre. Fylkes- og kommuneflatene er Kartverkets egne, og de omfatter havflaten. Det er den forskriften snakker om. Punktene er slått opp i sentralt stedsnavnregister, ett for ett, med navn, kommune og objekttype. Finnes et navn ikke, eller finnes det to ganger, stanser oppdateringen av nettstedetKartverket.
Der forskriften trekker en linje, følger grensen vannet.
Sjøen deles av en sperre langs linjen, og flaten er de delene som henger sammen med et punkt inne i fjorden. Ellers ville grensen gått i rett strek gjennom øyer og nes. Hvert område har punkter som skal ligge inne i flaten og punkter som skal ligge utenfor: Lysebotn skal være ute av Ryfylke-flaten, og Altafjorden ute av Finnmark-flaten. Slår en av disse prøvene feil, blir ingen flate skrevet.
Ett område i sjøforskriften § 2 er ikke tegnet.
«Sunndalsfjorden, Tingvollfjorden, Bergsøyfjorden og Batnfjorden innenfor E39» krever at man vet hvor E39 skiller fjorden fra havet. Veien krysser fjordsystemet på bru, med ferge og i tunnel. Hvor grensen går, lar seg ikke lese ut av kystlinjen kartet bygger på: den har rundt 350 meter mellom punktene og får ikke med seg de trange sundene. Området står i kortet over unntakene med regelen sin, men uten flate.
Flatene ligger under landmassen i kartet.
Det er med vilje: da er det bare sjødelen som synes, og kanten som synes er Kartverkets grense ute i sjøen og ikke nettstedets egen forenkling av stranda.
Arealet av nullfiskeområdene er regnet av Fiskeridirektoratets kartlag.
Kartlaget over nullfiskeområdene er den avgrensningen begge forskriftene viser til, også der koordinatene i dem ikke rekkerFiskeridir.
Munningsfredningssonene finnes ikke som kartlag.
Det finnes ingen nasjonal geodatatjeneste for sonene. Det er kontrollert 9. september 2026 mot Geonorge, mot Miljødirektoratets karttjener og mot Lakseregisteret. Trøndelag har sonene som polygoner hos Statsforvalteren. Rogaland og Agder har kartklienter uten åpen tjeneste. Sonene på dette nettstedet er derfor lest ut av tekstene i de elleve forskriftene, og den lesningen har grenser. Et tomt felt i en vassdragsrapport kan ikke leses riktig uten å kjenne dem.
17 av 521 soner er ikke knyttet til et vassdrag.
Fire av forskriftene fører vassdragsnummer i sonelisten, og de kobler seg selv. De sju andre fører bare elvenavn. Der navnet ikke lot seg kjenne igjen, er sonen lest for hånd, én om gangen, mot navnet, kommunen og teksten i forskriften. Det gjelder når forskriften skriver «Valldøla» og vassdragslisten her «Valldalselva», eller når navnet finnes flere steder i landet. 86 soner er koblet slik. Hver av dem kontrolleres maskinelt: nummeret må finnes, og der vi har koordinater for begge, må sonen og vassdraget ligge nær hverandre. Stemmer det ikke, blir nettstedet ikke laget. De 17 som står igjen, er fellessoner og stedsnavnsoner uten ett bestemt vassdrag, og småbekker som ikke står i den nasjonale listen. I Trøndelag, Nordland, Rogaland, Vest-Agder og Troms er alle sonene knyttet til et vassdrag. Der betyr et tomt felt i vassdragsrapporten at vassdraget ikke har noen sone.
Én setning per forskrift er nettstedets egen. Alt annet er forskriftens.
Åtte av de elleve forskriftene fører alle sonene sine i én paragraf og fiskereglene i en annen, så reglene kan ikke leses sone for sone. Det gjelder 428 av de 521 sonene. For disse står forskriftens hovedregel i én setning, skrevet av oss. Setningen er bundet til paragrafen den sammenfatter med kontrollord: står ikke «1. mai» og «20. september» lenger i Finnmarks § 2, stanser kontrollen i stedet for å la sammendraget bli stående feil. Regelteksten selv er alltid forskriftens egen, hentet ordrett fra Lovdata.
Soner med tre punkter eller flere er lest for hånd.
En sone er ikke alltid én strek. Forskriftene fører punktene i en kolonne for seg og sier i teksten ved siden av hvordan de henger sammen: Rauma stenger to sund med hver sin rette linje, og de fire punktene er to og to. Signalet finnes i kilden, men det er ulikt i hver forskrift. Trøndelag starter nummereringen på nytt for hver linje, Oslo og Østfold skiller gruppene med linjeskift, Møre og Romsdal bare i prosaen. En maskinell regel som skulle lese alle elleve, måtte ha tolket setninger. De 52 sonene med tre eller flere punkter er derfor lest én om gangen mot forskriftens egen avgrensningstekst. Kommer det en sone til med tre punkter, stanser kontrollen til noen har lest den. De øvrige har nøyaktig to punkter, og da er streken gitt.
100-metersonen er koblet på vassdragsnummeret, og det gir fire tilfeller.
Sonen gjelder for 1 259 av de 1 287 vassdragene her. 100-metersonen gjelder utenfor vassdragene i vedlegg I og II, og koblingen mellom vedlegget og vassdragslisten her er vassdragsnummeret. For de aller fleste treffer nummeret rett. For fire vassdrag skriver de to listene nummeret ulikt — Songdalselva er 022.1.Z hos oss og 022.1Z i vedlegget — og fem er delbestander av et vassdrag vedlegget fører under ett, som Sandøla under Namsen. Begge slag er koblet for hånd, og hver kobling kontrolleres maskinelt mot navnet og kommunen i vedlegget. Fem vassdrag til står ikke i vedleggene i det hele tatt: Tanavassdraget, Neidenelva, Grense Jakobselv, Pasvikelva og Enningdalselva. Vassdragsforskriften tar dem ut av virkeområdet sitt i § 1. Alle fem er grensevassdrag: fisket i dem er regulert i avtale med Finland, Russland eller Sverige og i hver sin egen forskrift. De siste 23 er småvassdrag som ikke står der. Forskriften sier samtidig at det ikke er åpnet for fiske i øvrige vassdrag med anadrome laksefisk. Vassdragsrapporten sier hvilket av de fire tilfellene det er, for forskjellen er hele opplysningen. Et vassdrag som mangler fordi vi ikke fant det igjen, er ikke det samme som et vassdrag som mangler fordi det ikke er ført.
Tre av de fem grensevassdragene har munningsfredning, selv om de står utenfor 100-metersonen.
At de fem står utenfor vassdragsforskriften, tar dem ut av 100-metersonen, for den henger på vedleggene til den forskriften. Munningsfredningssonen gjør det ikke: den er statsforvalterens og står i en egen forskrift. Finnmark fører egne soner for Tanavassdraget, Neidenvassdraget og Grense Jakobselv, der alt fiske med andre redskaper enn stang og håndsnøre er forbudt fra 1. mai til 20. septemberLovdata. Samme forskrift forbyr i § 1 også kilenot nærmere enn 500 m fra grense elv–sjø ved munningen av ethvert vassdrag i fylket — Pasvikelva med. Enningdalselva ligger i Østfold, og forskriften der fører ingen sone på den. Sonene og reglene står i vassdragets egen rapport, som for alle andre.
Flaten mellom grenselinjen og land er ikke tegnet, bare yttergrensen.
Forskriftene fastsetter sonen som en linje mellom koordinatfestede punkter i sjøen, og lar kystlinjen avgrense resten. Kartet tegner linjen. Å fylle en flate mellom den og elvemunningen ville krevd at vi selv bestemte hvor den går rundt hver holme og inn i hver vik, og det ville vært vår geometri lagt fram som forskriftens.
Kystlinjen sonene tegnes mot har 15 meter mellom punktene nær munningen og 350 ellers.
En grenselinje trukket mellom to nes kan ikke leses før kartet tegner nesene. Kystlinjen i kartet kommer fra Kartverkets fylkesflater og er generalisert med rundt 350 m mellom punktene — nok til et fylke, ikke nok til en elvemunning. Inne i en korridor på to kilometer rundt hvert fredningspunkt og hvert utløp er den derfor hentet på nytt fra NIBIOs AR50, som er bygd på N50 og har rundt 15 m mellom punkteneNIBIO. Der tegnes holmer og skjær som den grove linjen ikke har i det hele tatt. Ute ved korridorkanten møtes de to, og der er de i median 50 m fra hverandre. Sonene vises først når kartet er zoomet inn så langt at den fine linjen er i bruk.
Koordinatene i forskriftene har ulik oppløsning, fra 1 til 100 meter.
De fleste forskriftene oppgir koordinatene i hele meter. Agder stryker siste siffer i begge akser og gir dermed ti meter. Troms bruker rutereferanser og Finnmark kartbladreferanser fra N-50-serien, og begge gir hundre meter. Sonen er den samme; streken i kartet er mindre nøyaktig, og vassdragsrapporten sier det på den enkelte sonen.
40 soner er ikke tegnet i kartet.
23 av dem avgrenser forskriften med stedsnavn alene, som Møkkelandsvassdraget «fra Årneset til ytterste punkt på Kjerkeneset». Sju oppgir en rutereferanse fra N-50-serien som ikke lar seg regne om uten kartbladet den er lest av. Ti har koordinater som ikke kan stemme, og er stanset av prøvene i raden under. Reglene for alle 40 står i vassdragsrapporten.
Trykkfeil i forskriftene er rapportert, ikke rettet.
Noen soner har koordinater som ikke kan stemme — et siffer for mye i en østkoordinat, eller et punkt hundre kilometer fra sitt eget. De fanges av at punktene i én sone ikke kan ligge mils avstand fra hverandre, og av at avstanden til grense elv–sjø skal stemme med lengden forskriften selv oppgir. Slike soner tegnes ikke i kartet, men beholder teksten og reglene sine, og avviket står i vassdragsrapporten. De rettes ikke: det er forskriftens tekst, og å gjette hva det skulle ha stått, er ikke vår oppgave.
Bare gjeldende forskrifter er lest inn.
Sist kontrollert 17. oktober 2026. Lovdata skiller i selve adressen: /dokument/LF/ er gjeldende lokal forskrift, og /dokument/LFO/ er opphevet. En forskrift flytter mellom dem den dagen den oppheves. Hver gang nettstedet lages på nytt, slås hver av de elleve opp på begge adressene. Står en av dem som opphevet, stopper arbeidet heller enn å skrive gamle regler videre. Kontrollen trengs fordi flere av de lokale fiskeforskriftene som ligger ute på nett, er erstattet uten at det synes på dokumentet selv.
Sjølaksefisket i fjorden er slått opp på munningens kommune.
Fiske med kilenot og lakseverp reguleres ikke per elvemunning, men per forvaltningsregion: vedlegget til sjøforskriftens § 4 deler kysten i 47 regioner og beskriver hver av dem med kommuner og med grenser inne i fjordene. Oppslaget går derfor via utløpskommunen i Lakseregisteret, og kommunenavnene i vedlegget leses mot Kartverkets kommuneregister. En kommune kan stå i flere regioner — Bodø står i fire — og da vises alle, med vedleggets egen avgrensning for hver av dem. Å velge én av dem for leseren ville vært å svare på et spørsmål vedlegget besvarer med en linje i sjøen. Vedlegget er fra 2021 og kjenner ikke alle kommunene som er kommet til etter det: Haram ble skilt ut fra Ålesund i 2024, og de åtte vassdragene som munner der, er slått opp på kommunen vedlegget fører. Vassdragsrapporten sier fra når det er gjort.
Endringsvarslene fra Lovdata vises bare der de treffer.
Lovdata fester varsler som «Endres ved forskrift 20 mai 2024 nr. 1009», «Endres ved forskrift 20 mai 2024 nr. 1548» og «Se forskrift 9. juli 2026 nr. 1544» på hele dokumentet, ikke på paragrafen de endrer. Vist uten videre ville de stått i hver eneste rapport, under 100-metersonen, som om de endret den. Det gjør de ikke. Nr. 1009 endrer fisketiden for kilenot og lakseverp i én forvaltningsregion. Nr. 1548 flytter tre vassdrag mellom vedleggene. Nr. 1544 gjelder ni navngitte vassdrag i den ene paragrafen og tre sjøområder i den andre. Derfor leses hvert varsel mot det den endrende forskriften selv sier at den gjelder: vassdragsnummer i den ene kolonnen, forvaltningsregion i den andre. Varselet vises bare der det treffer, i kortet det hører til. Lar en forskrift seg ikke avgrense slik, står den ikke i vassdragsrapporten: en forskrift som kanskje gjelder, er ikke en opplysning om dette vassdraget.
Vedtak om å stanse fisket er ikke lest inn i sonene, men gjelder likevel.
Statsforvalteren kan stanse fisket i sonene med øyeblikkelig virkning, og Miljødirektoratet kan gjøre det for hele regioner midt i sesongen. Slike vedtak er enkeltvedtak og forskrifter for seg, og de er ikke lest inn i sonene her. Kvoter, midtsesongevaluering og fisketiden i elva — som flere av unntakene i sonene viser til — står i fiskereglene i den enkelte vassdragsrapporten.

Vannkraft og vandringshindre

«Regulert for vannkraft» er et ja eller nei, ikke en beskrivelse.
VRL og Lakseregisteret fører begge dette feltet, og de er ikke enige. VRL fører årstallet 1915 for Sandvikselva i Bærum, der NVE har ett elvekraftverk på 0,4 MW. Lakseregisteret fører Akerselva som ikke utbygd, der NVE har Hammeren på 4,7 MW fra 1901. Rapporten bygger derfor på NVEs register over kraftverk i drift, koblet på starten av vassdragsnummeret (REGINE), og sier hva anlegget er. 405 nedbørfelt har minst ett kraftverk. Det de to fører, gjengis med kilde, og der de er uenige, står det.
Dammer uten vannkraftformål er ikke i vannkraftlaget.
NVEs damregister er et register over dammer, ikke over kraftverk. 967 av de 4 135 dammene har ingen kraft i formålet sitt: rekreasjonsdammer, settefiskdammer, jordvanningsdammer, slamdammer og fløtningsdammer fra forrige århundre. I et kartlag som heter Vannkraft, ville de sagt at de var vannkraft. 676 er derfor tatt ut, og to unntak står med vilje. Er formålet ført som «Ukjent», blir dammen stående: det er ikke kjent at den ikke er kraft, og et felt som mangler, skal se ut som et felt som mangler. Og ligger dammen innenfor 500 m av en kartlagt anadrom strekning, blir den stående uansett formål. Der er den et byggverk i elva, enten den ble reist for kraft, settefisk eller bading. 26 dammer står igjen av den grunnen. Alle ligger fortsatt i datagrunnlaget og telles der, unntatt 39 punkter som er ført to ganger for den samme dammen.
Vernet vassdrag er avgjort av beliggenheten, ikke av nummeret.
Verneplanflatene fører ett vassdragsnummer hver. Det er nummeret på enheten der verneobjektet munner ut, ikke en beskrivelse av hva flaten dekker. Verneobjektet «Kilåi» står med 019.Z. Å regne alle vassdrag med et nummer som begynner på 019, som vernet, ville gjort hele vassdragsområde 019 vernet: 264 vassdrag ville stått som vernet uten å være det. Koblingen krever derfor to ting samtidig: at den kartlagte anadrome strekningen ligger inne i flaten, og at verneobjektets eget nummer er i slekt med vassdragets. Beliggenheten alene tok med Lierelva, fordi flaten «Oslomarkvassdragene» (006) så vidt når inn over den kartlagte strekningen i 011. 223 vassdrag er koblet til minst ett verneområde. 170 av dem har en kartlagt anadrom strekning å måle mot. 48 har ikke det, og treffet bygger da på ett punkt og gir ingen andel. For 5 fører registeret et verneobjekt på vassdragets nummer uten at noen flate når den kartlagte strekningen.
«Vernet» og «uregulert» er ikke det samme.
Vernet gjelder ny kraftutbygging, og et vernet vassdrag kan likevel være utbygd. Derfor må skillet stå. Vefsna er vernet og har femten anlegg i drift. Alta-Kautokeinovassdraget står i verneplanen «unntatt Alta-utbyggingen». Verneflaten dekker 31 % av den kartlagte anadrome strekningen, og Mattisfoss inntaksdam står på den. Vernet stenger heller ikke for vilkårsrevisjon i konsesjoner som alt er gitt.
Namsen står ikke i verneplanen. Bjøra, Sanddøla og Nesåa gjør det.
Andelen er hvor mye av den kartlagte anadrome strekningen som ligger innenfor verneområdet. Den er ikke oppgitt av noen kilde, og måles her. Linja gås gjennom i faste steg på 25 meter, og andelen er kilometrene innenfor delt på kilometrene i alt. Alle verneobjektene i vassdraget måles samlet, og overlapp mellom to verneflater telles én gang. Namsen har tre vernede sideelver, og de dekker 54 % av strekningen til sammen, mot 35 % for den største alene. Vassdrag uten kartlagt strekning står uten andel.
Kraftanleggene er plassert i nedbørfeltet punktet ligger i, avstanden er målt.
Et anlegg hører til det av NVEs nedbørfelt til hav som punktet ligger i. Vassdragsnummeret (REGINE) NVE fører på anlegget, avgjør bare der punktet ligger mindre enn 250 m fra kanten av et felt, eller utenfor alle. Inntaks- og utløpspunktene mangler nummeret i NVEs register og arver det fra kraftverket de hører til. 66 av de 3 394 inntakene har ikke noe kraftverk å arve fra. Ti inntaks- og utløpspunkter ligger mer enn 120 km fra kraftverket de er ført under, er ført med feil kraftverknummer og er tatt ut. Avstanden til anadrom strekning er målt til nærmeste hjørnepunkt i linja, ikke til linja selv (punktene ligger rundt 100 m fra hverandre), og er rundet til 100 m. I vassdragsrapporten er den målt mot vassdragets egen strekning; i kartet og i avsnittet om gassovermetning mot nærmeste kartlagte strekning, uansett hvilket vassdrag den hører til. 530 anlegg ligger innenfor 200 m av en kartlagt anadrom strekning, 924 innenfor en kilometer. Avstanden er en stedsangivelse og ikke et mål på påvirkning, og den avgjør ikke hva rapporten viser: listen over anleggene bygger på den hydrologiske koblingen. Avstanden står bare der anlegget står på strekningen, som «anlegget står på den», eller «utløpet står på den» der kraftverket har et utløpspunkt. Grensen er 200 m, fordi avstanden er rundet til nærmeste hundre. I avsnittet om gassovermetning står tallet fortsatt, for der er rekkevidden av overmettet vann en avstand.
Hvor kraftverket slipper vannet, er avgjort av tre kilder.
Krafttabellen sier om hvert kraftverk fører vannet ut av vassdraget, slipper det ut på den anadrome strekningen eller ovenfor den. Svaret krever å vite hvilket nedbørfelt stasjonen slipper vannet i. Første kilde er feltet stasjonspunktet ligger i, fordi vannmengdene regnes i de samme feltene. Det gir svar for 1 578 kraftverk. Ligger punktet utenfor alle de 2 054 feltene, brukes REGINE-nummeret NVE fører for stasjonen, slått opp mot nedbørfeltet den enheten drenerer til. Det gir 271 til. Den tredje kilden er det nærmeste utløpspunktet som selv har et felt. Med alle tre har 1 849 av 1 888 kraftverk et svar. De to første kildene er dessuten enige der begge gir svar: for 1 597 av 1 603 kraftverk er svaret det samme. I de seks som spriker, er REGINE-svaret et delfelt av feltet stasjonspunktet ligger i.
Om utløpet ligger i elv eller i sjøen, er lest av geometrien.
Kortet i kartet og raden i anleggstabellen sier hva hvert kraftverk slipper vannet i. NVE oppgir ikke svaret som et eget felt. Det er lest av hvor utløpspunktet ligger: utenfor alle de 2 054 nedbørfeltene som drenerer til hav betyr sjøen, innenfor en innsjø betyr innsjø eller magasin, og ellers betyr det elv. 1 066 av de 1 820 kraftverkene i kartlaget har minst ett utløpspunkt i NVEs register. Av dem slipper 105 alt i sjøen, 42 i et magasin, 8 i en uregulert innsjø og 793 i elv. 118 kraftverk har flere utløp som ikke munner likt, og da står alle formene. For de 754 uten utløpspunkt sier kilden ingenting. Raden står da med «ikke ført i registeret», for en rad som bare forsvinner, leses som «i elv». Kontrollen er Pulg mfl. (2024), som fører sitt eget ja eller nei på om utløpet går i elv. Av 879 kraftverk der begge sier noe, er de uenige om åtte. Sju av dem er små verk der utløpet ligger i elvemunningen, innenfor den unøyaktigheten en flatekant har. Det åttende er Bergerfoss. Der fører NVE utløpspunktet i havet utenfor Sogn, mens verket står på Jevnaker. Punktet er feil i NVEs register, og klassifiseringen leser det som står der. Kraftverk som slipper i fjorden, står ikke med «tas ut og slippes tilbake i vassdraget». Vannet ender riktignok i hovedfeltet, og hovedfeltet når sjøen. Men for fisken i elva er det hele forskjellen om vannet kommer tilbake ovenfor munningen eller havner i sjøen utenfor. Vannregnskapet sier det samme: et kraftverk som slipper vannet utenfor alle nedbørfeltene, fører det til sjøen og ikke til det smale kystfeltet nærmest utløpet. Det gjaldt 302 delfelt og 13 594 mill. m³ i året.
Magasinnavnet er ofte navnet på byggverket.
NVE navngir 78 av de 1 547 flatene i magasinregisteret etter dammen, terskelen eller inntaket, og ikke etter vannet: «Skarevatn overløpsterskel», «Dammyrdammen», «… inntak». Navnet står slik registeret fører det, for det er nøkkelen tilbake til kilden. Men et navn på et byggverk over et kort som handler om en vannflate, leses som en selvmotsigelse. Kortet sier derfor under navnet hva flaten er: reguleringsmagasin eller oppdemt innsjø, etter NVEs eget skille. Skarevatn overløpsterskel er en oppdemt innsjø på 0,04 km² uten regulert vannstand, på en bekk fra Skorevatna i Norddalselva. Den er ikke det samme slaget anlegg som Blåsjø. Reguleringshøyden er høyeste minus laveste regulerte vannstand, og den lar seg ikke alltid regne ut. 233 av de 1 547 flatene har ingen av de to vannstandene ført, 120 har bare den ene, 11 har dem ført likt, og 2 har den laveste ført over den høyeste. Ingen av de fire betyr «ikke regulert»: registeret sier hvilke vannstander som er ført, ikke om magasinet er regulert. NVEs naturlige vannstand sier det heller ikke, for den er også ført for 307 av de magasinene som har en reguleringshøyde. Hvert av de fire utfallene står med sitt eget svar, og den naturlige vannstanden står som det den er: vannstanden før oppdemmingen.
Overføringen sier ikke hvilken vei vannet går.
532 strekninger i 209 av NVEs vannveier krysser et vannskille. Rapporten påstår ingen retning. Rekkefølgen på delene av en vannvei er den NVE lagret dem i, ikke den vannet renner i: én vannvei begynner og ender i samme felt, men går likevel innom et annet. Rapporten sier derfor «mellom». Hvilken vei vannet faktisk går, står i vannregnskapet, som er regnet ut fra delfeltene.
Kartlaget viser mer og mindre enn vassdragsrapporten.
De to svarer på hvert sitt spørsmål. Rapporten teller anleggene som hører til vassdraget, og bare de 9 304 som lot seg koble, er med der. Kartet viser hvor vannkraften står, og tegner derfor også de 149 kraftverkene som ikke lot seg koble til noe vassdrag med anadrom bestand. Svartisen på 600 MW og Tysso II på 224 MW er blant dem. Motsatt vei holdes mikrokraftverkene under 100 kW utenfor kartet: 218 verk og 225 dammer og inntak som hører til dem. De er hyttekraft — de tre verkene i Tanavassdraget yter 0,04 MW til sammen. De telles i rapporten, som sier fra der de finnes. De 676 dammene som er ført med et formål uten kraft i seg, står utenfor begge deler; se forbeholdet «Dammer uten vannkraftformål er ikke i vannkraftlaget».
Andelene av vannet regnes mot et normalavløp uten oppgitt periode.
Rapporten sier hvor stor del av vannet som føres ut av vassdraget. Siden om vannkraftregulering sier hvor stor del som er lagt inn i en kraftutbygging. Begge andelene bygger på to tall fra NVE. Det ene er normalavløpet fra hvert delfelt i vannkraftlaget, som NVE merker med normalperioden 1961–1990. Det andre er normalavløpet for hele nedbørfeltet, og der oppgir NVE ikke perioden. I de 64 nedbørfeltene der delfeltene dekker hele arealet, er summen av delfeltene i median 8 % lavere enn tallet for nedbørfeltet. Det passer med at nedbørfeltets tall gjelder en nyere og våtere periode, men NVE har ikke bekreftet det. Er det slik, er andelene noe for lave. De er regnet som før til forholdet er avklart.
Årsskissen er et typisk mønster, ikke en måling.
Figuren under «Magasinene og årsrytmen i elva» er tegnet etter beskrivelsen i NINAs håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag (Temahefte 52, 2013, s. 39): mindre vårflom og mindre vann om forsommeren, mer vann om vinteren, og fordi det som oftest tappes bunnvann fra magasinet, varmere vann om vinteren og kaldere om sommeren. Kurvene er ikke målt i noe vassdrag. Hvor mye mønsteret slår ut, avhenger av hvor store magasinene er, hvor de ligger, og hvordan de kjøres. Skissen viser måned for måned, og raske endringer gjennom døgnet når et kraftverk kjøres opp og ned (effektkjøring), står ikke i den. Antallet magasiner er NVEs reguleringsmagasiner i drift. Innsjøer NVE fører som oppdemt til kraftproduksjon, er ikke med; de holder vann tilbake uten å styre vannføringen nedenfor. Et magasin telles i vassdraget vannet ender i, ikke der det ligger. Storvatn i Blåsjø ligger i nedbørfeltet til Otra, men tømmes gjennom Saurdal til Suldalslågen, og telles der. Magasiner som tømmes rett i sjøen, er ikke med. De største nevnes bare blant dem NVE har oppgitt volum for, og 186 av de 1 229 reguleringsmagasinene mangler det.
Faktaboksen og anleggslisten teller de samme kraftverkene.
Begge bygger på NVEs kartlag over vannkraftanlegg i drift og på den samme koblingen til vassdraget. NVEs åpne datatjeneste (api.nve.no) og kartlaget fører ikke alltid det samme vassdragsnummeret (REGINE) for det samme verket, og derfor telles begge fra kartlaget. Datatjenesten brukes bare til ytelsen, der den fører flere sifre enn kartlaget. Pumpene telles for seg. De bruker kraft i stedet for å lage den, og er ikke med i ytelsen eller i årstallet for det eldste verket.
Kartlaget viser en avstand, ikke påvirkning.
Hvor langt opp i vassdraget vannkraftlaget rekker, avhenger av hvor langt du har zoomet inn. Når du ser hele landet, vises anleggene innenfor 500 m fra en kartlagt anadrom strekning, på landsdelsnivå innenfor 5 km og på fylkesnivå innenfor 20 km. Fra det nivået der du ser ett vassdrag av gangen, vises alle. Rekkevidden er en avstand og ikke en påvirkning. Et magasin femten kilometer oppe i feltet styrer vannføringen på strekningen. Det kommer først med i kartet når du har zoomet inn, men står i rapporten hele veien. Anlegg i de 816 vassdragene uten kartlagt anadrom strekning har ingen avstand å måles på, og tegnes bare på de to innerste zoomnivåene.
Fisketrappene er prioriteringslista, ikke alle fisketrapper i Norge.
Miljødirektoratets nasjonale gjennomgang av fisketrapper fant 440 trapper og laget faktaark for de 55 som ble prioritert høyest. De øvrige 385 finnes bare som et tall. Et vassdrag uten oppføring kan derfor godt ha en trapp. Gjennomgangen ble gjort i 2020, og tilstanden er ikke kontrollert siden.
Fisketrappene er ikke tegnet i kartet, fordi de mangler koordinater.
Faktaarkene har ingen koordinater, og det finnes ingen offentlige kartdata over norske fisketrapper. Geonorge har null treff på fisketrapp, laksetrapp og fiskepassasje, og verken Miljødirektoratets eller NVEs karttjener fører dem. Trappene er derfor knyttet til et vassdrag og ikke til et punkt. De er koblet på vassdragsnummer, alle 55 av 55.
Åpnet elvestrekning kan ikke summeres.
Faktaarket oppgir «elvestrekning oppstrøms trapp til neste vandringshinder» per trapp. Der to trapper passerer samme foss, fører begge den samme strekningen. Sandsfossen nord og syd i Suldalslågen står med 22,0 km hver, Forsjordfoss 1 og 2 i Vefsna med 12,6 km hver. Legger man sammen alle 55, blir det 474,5 km, og minst 34,6 km er da talt to ganger. Trapper som står i serie, fører derimot hver sin strekning. Kilden sier ikke hvilke som er hvilke, så rapporten oppgir den lengste og ikke en sum.
«Ikke trygg nedvandring» og «ikke vurdert» er ikke det samme.
Av de 55 trappene er 30 ført med trygg nedvandring, 9 uten, og 16 er ikke vurdert på punktet. Å slå de to siste sammen til 25 ville påstå noe kilden ikke sier om de 16.
Vandringshinderregisteret sier ikke om hinderet er passerbart.
Miljødirektoratets kartlag viser hvor hinderet er, og hva slags hinder det er. Om fisken kommer forbi ved en gitt vannføring, står ikke der og kan ikke leses ut av kartlaget.

Pukkellaks

NINA 2762 tabell 3, Sør-Troms 2019
Tabellen trykker 432 registrerte pukkellaks. Tabell 1 i samme rapport gir Troms 854 dette året, og med Nord-Troms’ 431 krever det 423. Vedlegg 2 gir 229 + 88 + 106 = 423. Datasettet bruker 423.
NINA 2762 tabell 3 mot vedlegg 2, 2023
De to stedene gir ulike tall for Sør-Troms: tabell 3 har 28 elver og 9 696 fisk, vedlegg 2 har 29 elver og 9 701. For Nord-Troms har tabell 3 16 elver, vedlegg 2 har 17. Datasettet følger tabell 3, som stemmer med tabell 1.
NINA 2762 tabell 1, kolonnen «N elver»
Kolonnen summerer ikke til tabellens egen sumrad i 2021 (272 mot 271) og 2023 (229 mot 226). Fangst-, uttaks- og observasjonskolonnene stemmer alle fem årene. Tallene står som de er trykt.
Miljødirektoratet M-3187 tabell 4.9, to vassdragsnummer
Tabellen fører «Lakselva i Misvær (Bodø)» som 160.7Z og «Sundsfjordelva (Gildeskål)» som 160.1Z. Ingen av de to numrene finnes. I Lakseregisteret er Lakselva (Misvær) i Bodø 162.7Z og Sundfjordselva i Gildeskål 161.1Z, og datasettet bruker de to. Navn og kommune stemmer i begge tilfeller.
NINA 2762 tabell 3, «Resten av landet» 2021
Tabellen trykker 1 752. Tabell 1 gir 1 911 for de samme fylkene (167 738 totalt minus 159 342 i Finnmark, 5 106 i Troms og 1 379 i Nordland). De øvrige fire årene stemmer de to tabellene eksakt. Datasettet har tabell 3 slik den er trykt, og tabell 1 er den som summerer til rapportens egen totalsum.
Miljødirektoratet M-3187 tabell 4.9, sumraden
Radene i tabellen summerer til 169 for 2021 og 642 for 2023, mens sumraden trykker 99 og 626. For 2025 stemmer det: radene summerer til 1 345, og 21 vassdrag har et tall, som er nøyaktig det rapportteksten oppgir. Datasettet har radene, ikke sumraden.
«Lakselva» uten kommune, 2023
Uttrekket for 2023 har ikke kommune, og «Lakselva» står der med 5 508 fisk. 2025-uttrekket skiller «Lakselva (Porsanger)» og «Lakselva (Sørfold)». Et uttak av denne størrelsen i 2023 kan bare være Lakselva i Porsanger, og datasettet legger tallet der.
«Storelva» uten kommune, 2023
Samme sak: 2023-uttrekket har «Storelva» med 3 505 fisk ved siden av «Storelva i Berlevåg», «Storelva i Nordfjordbotn» og «Storelva med Meelva», som alle står med egne navn. Den som står igjen er Storelva i Laksefjord (Lebesby), som i 2025 er den nest største elva i materialet. Datasettet legger tallet der.
«Botnelva» uten kommune, 2023
Uttrekket har både «Botnelva (Alta)» og «Botnelva». Materialet har to Botnelver, én i Alta og én i Kvæfjord, og det er ikke mulig å avgjøre hvilken de 477 fiskene hører til. Tallet står som uplassert.
Langfjordelva
Navnet står i begge år, i 2025 med Sør-Varanger som kommune. Ingen Langfjordelv i Finnmark finnes i Lakseregisteret, og den eneste Langfjordelva i registeret ligger i Brønnøy. Tallene står som uplassert.
Elver som ikke finnes i Lakseregisteret
Fjorten navn i uttrekkene har ingen vassdrag i Lakseregisteret og dermed ikke noe sted å høre hjemme i nettstedets vassdragsoversikt. De største er Skutvikelv i Balsfjord og Austerelva i Vardø. Tallene er med i de nasjonale summene og står listet for seg.
M-3187 og Miljødirektoratets innrapportering gir ulike tall
De to kildene teller ikke det samme. Miljødirektoratets innrapporteringsløsning er det som faktisk er meldt inn av dem som fisket; M-3187 er kompetansegruppas sammenstilling, som også henter fra statsforvalterne og fra foreningene. For Kjellelva i 2025 gir M-3187 305 fisk og innrapporteringen 100. Nettstedet bruker Miljødirektoratets tall som uttakstall, og fører M-3187 sine tall for Nordland for seg, med sin egen etikett.

Koblinger, navn og mål i vassdragsrapportene

Navn er ikke nok til å koble alene.
25 av vassdragene her heter «Storelva», ni heter «Lakselva» og åtte «Vikelva». Tallene i bestandsvurderingene kobles derfor på vassdragsnummer og ikke på navn. Der en slik kilde bare oppgir navn, som i G. salaris-vedlegget, utelates de tvetydige heller enn å gjettes. Søket viser alltid fylke og vassdragsnummer ved siden av navnet. Noen kilder fører ikke vassdragsnummer i det hele tatt. De kobles på navn, men med et krav i tillegg. Navneformene fra Kartverkets stedsnavnregister kobles på navn og beliggenhet, rettighetshaverlagene på navnestamme og fylke. Munningsfredningssonene kobles på navn og avstand der forskriften ikke selv oppgir nummeret, og rapportene i «Rapporter om vassdragene» på navn i tittel eller sammendrag. Hver av dem står med sin egen regel og sitt eget forbehold der den brukes, og ingen av dem er kilde til en tilstandsklasse eller et gytebestandsmål.
Andre navn er koblet på navn og avstand.
Navneformene i nøkkelfakta er hentet fra Lakseregisteret og Kartverkets stedsnavnregister. Et navn kobles bare når skrivemåten står ordrett i stedsnavnregisteret på et sted av typen elv eller bekk. Stedet må dessuten ligge innen 5 km fra vassdragets anadrome strekning, eller innen 12 km fra utløpet der strekningen ikke er kartlagt. Et vassdrag kan ha andre navn enn dem som står her.
Koblingen fjord–vassdrag er registerets, ikke geografiens.
297 vassdrag er knyttet til en nasjonal laksefjord gjennom Lakseregisterets felt «utløp i nasjonal laksefjord». Fem av fjordene skrives ulikt i de to kildene. De fem er koblet for hånd, ett par om gangen, gjennom en fast navneliste.
Rettighetshaverlagene er slått opp, ikke hentet fra et register over fiskeforvaltning.
Noe slikt åpent register finnes ikke. Lagene er søkt opp i Enhetsregisteret på navneformene elveeierlag, elveeigarlag, elvelag, fellesforvaltning, fiskeforvaltning og laksefiskeri. Et lag er koblet til et vassdrag når navnestammen er den samme og bare ett mulig vassdrag ligger i lagets eget fylke. Fylkeskravet er det som skiller: «Glomma elvelag Kongsvinger» og «Osen elvelag» i Åmot ble avvist fordi de ligger i feil fylke. 89 lag er koblet til 84 vassdrag, og 20 lag med treff på navnestammen er avvist fordi ingen kandidat var entydig. Et lag som står oppført, er ikke bevis for pliktig organisering etter lakse- og innlandsfiskloven § 25. Og et vassdrag kan ha et lag selv om ingen står her.
Forvaltningslagene er slått opp, ikke hentet.
Ingen av kildene fører «hvem forvalter dette vassdraget» som ett felt, fordi det ikke er ett svar. Statsforvalteren er funnet ut fra fylket vassdraget munner ut i, blant de ti embetene. Vannregionmyndigheten er funnet ut fra vannregionen, etter vannforskriften vedlegg I, og vannområdet står på vannforekomsten i Vann-Nett. Det fjerde laget er om rettighetshaverne i vassdraget er pliktig organisert etter lakse- og innlandsfiskloven § 25. Det følger ikke av noe åpent register som er brukt her, og står derfor som et åpent punkt i stedet for å gjettes.
Leksikonet står under registrene.
Store norske leksikon er redigert og signert av navngitte fagfolk. Det er en god kilde til det slaget opplysninger som er hentet derfra: geografi og stedsnavn. Men leksikonet er et oppslagsverk som gjengir andre, ikke en primærkilde. Der leksikonet og VRL, NVE, Miljødirektoratet eller Lakseregisteret sier ulike ting, er det registrene som gjelder. Tall som finnes begge steder — nedbørfelt, vannføring, lengde — vises bare fra registeret. Artikkelen er dessuten en levende tekst: datoen i kildemerket gjelder den utgaven opplysningen er lest fra, og ikke nødvendigvis den som står der i dag. Opplysningene er lest maskinelt ut av artikkelteksten. En formulering som ikke følger mønsteret, gir et tomt felt heller enn et galt. Men den kan også gi et felt som er riktig lest og likevel gjelder en sideelv og ikke hovedløpet. For 51 av de 107 vassdragene med en leksikonartikkel ga artikkelen ingen opplysning som lot seg lese ut, og da står det ikke noe leksikonavsnitt i rapporten. For elleve av dem er en alternativ navneform det eneste som er hentet. Mangler avsnittet, kan artikkelen likevel ha noe å si.
Rapporten følger artsvalget.
Står bryteren på laks, handler rapporten om laks. Sjørøye og pukkellaks følger ikke bryteren. De har ikke et eget valg på den, og vises når det finnes noe om dem.
Vannforekomstene er koblet etter beliggenhet.
En vannforekomst er regnet med når den kartlagte anadrome strekningen følger den i minst 300 meter. Kilometertallene i tabellen er målt på kartlaget over anadrome strekninger og er ikke Lakseregisterets lengde, se forbeholdet under.
Lakseregisterets lengde er ikke målt på kartlaget.
Lakseregisteret fører «lengde lakseførende strekning» som ett tall per vassdrag og sier ikke selv hvordan det er målt. Rapporten oppgir registerets tall. Målingen her omfatter de 415 vassdragene som har både et registertall og en kartlagt anadrom strekning hos Miljødirektoratet. Der ligger registertallet i median 30 prosent fra summen av alle greinene i kartlaget, og 14 prosent fra den lengste veien opp fra munningen. Av de 129 der de to måtene skiller seg klart — summen minst 1,6 ganger hovedløpet — ligger 88 nærmest hovedløpet og 41 nærmest summen. Tana står med 1 100 km mot 1 390 km summert og 337 km i hovedløpet, Fusta med 30,2 mot 114,5 og 45,1, Songdalselva med 0,9 mot 53,2 og 36,0. Registertallet er verken det ene eller det andre gjennomgående. Det skal heller ikke trekkes fra eller legges sammen med de andre lengdene i rapporten: kilometertallene for vannforekomstene, som er målt på kartlaget, og hovedløpet fra kilde til hav, som er NVEs. Alle er målt hver for seg.
Nedbørfeltet kobles bare på eksakt vassdragsnummer.
1 116 av 1 287 vassdrag har et treff. De øvrige står uten nedbørfelt heller enn med et som er for stort.
Arealtallene gjelder korridoren langs elva, ikke nedbørfeltet.
Andelene skog, jordbruksareal og myr er målt i et belte 500 meter til hver side av den kartlagte anadrome strekningen. Det er et valg. Nedbørfeltet til en vestlandselv er stort sett snaufjell, og et snitt over hele feltet ville sagt «fjell» om en elv som renner gjennom bygda hele veien. Beltet svarer derfor på hva elva renner gjennom, ikke på hva feltet består av, og de to tallene er forskjellige. For vassdrag uten kartlagt strekning er målingen gjort i en sirkel på én kilometer rundt utløpspunktet, og rapporten sier det. Er det mindre enn en tredjedels kvadratkilometer land i sirkelen, står det ingenting. Havet er holdt utenfor når andelene regnes ut. NIBIOs arealkart AR50 er i målestokk 1:50 000, så små flater er forenklet bort, og andeler under fire prosent vises ikke.
Innsjøtallet gjelder hele nedbørfeltet, og det teller fra fem hektar.
Antallet er alle innsjøer NVEs innsjødatabase fører i vassdragets hovedfelt, og grensen på 0,05 km² er NVEs egen, så tjern og kulper er ikke med. Koblingen går på NVEs eget felt for hvilket hovedfelt hver REGINE-enhet drenerer til, ikke på starten av vassdragsnummeret. For de 171 vassdragene som ikke selv er et hovedfelt hos NVE, brukes starten av nummeret, som for dem er riktig nivå. Kartet tegner også vann helt ned til 0,2 hektar i korridoren langs elva. De tegnes, men telles ikke: tallet følger NVEs grense på fem hektar.
Kommunelista gjelder den anadrome strekningen, ikke nedbørfeltet.
Kommunene er funnet ved å slå opp punkter langs den kartlagte strekningen. Et nedbørfelt strekker seg som regel inn i flere kommuner enn elva selv gjør. Rekkefølgen følger elva, fra utløpet og oppover. Den er avgjort av avstanden fra utløpspunktet til nærmeste punkt som traff kommunen, ikke av kommunenummer. For tospråklige kommuner brukes det norske navnet.
Ordlista er et utvalg, ikke en fagordbok.
De 267 begrepene er valgt av meg, ut fra hva som brukes på dette nettstedet og i villaksforvaltningen ellers. Definisjonene er hentet og står med kilde: VRLs egen ordliste, definisjonsparagrafene i lakse- og innlandsfiskloven, kvalitetsnormen og vannforskriften. Utvalget er likevel redaksjonelt. Et ord kan være et innarbeidet fagord selv om det ikke står der.